Første kontroll på sykehuset

Drøye tre uker etter diagnosen ble jeg innkalt til kontroll hos endokrinolog på sykehuset. Etter gradvis nedtrapping av insulindoser gjennom disse ukene hadde jeg så og si avsluttet bruken av insulin. Behovet for denne timen var vel strengt tatt ikke nødvendig, og i tillegg hadde jeg time hos dr. Erik Hexeberg dagen etter, men jeg valgte likevel å komme til denne timen. 

En del av meg gledet meg til å fortelle til denne overlegen hvor bra jeg hadde det, og hvor fint det gikk uten bruk av insulin. Samtidig hadde jeg lest i boka til Hexeberg hvordan andre pasienter som benyttet lavkarbo kosthold og fått et bedre liv med diabetes var blitt møtt på en lite hyggelig måte i offentlig helsevesen. For meg var dette såpass absurd og skuffende, at dette måtte jeg finne ut av selv. Og det fikk jeg virkelig!

Hvorfor blir ikke legen interessert og glad på mine vegne?

Jeg møter alltid med et stort smil. Overlegen var en ung og hyggelig dame. Jeg hadde forestilt meg at en slik kontroll ville startet med å høre hvordan det gikk med meg. Men i stedet gikk hun rett på å informere om senskader ved dårlig regulert blodsukker. Dette kjenner jeg jo godt til fra før, og jeg visste jo også at dette ikke angikk meg. Men tankene mine gikk til andre som kom til denne type kontroll. De som ikke syntes det var gøy å få diabetes, men som syntes det var vanskelig og skummelt. De som hadde det tøft etter å ha fått en diagnose og kun satt med informasjonen fra offentlig helsevesen. De kunne trenge å komme til denne kontrollen og få litt støtte og beroligende ord. Men i stedet blir man møtt med skremsel om at man kan bli blind og nødt til å amputere beina, når man i utgangspunktet kanskje synes livet er litt kjipt fra før.

Omsider var tiden kommet for å ta en titt på blodsukkerverdiene mine, samt insulindoser. Her hadde legens tone allerede begynt å bli litt skarpere, og hun virket litt trigget over min positive innstilling og at jeg ikke lot meg skremme av senskadene. 

Blodsukkerverdiene var så godt som perfekt, og insulindosene var jo da så godt som fraværende. Legen brukte lang tid og det var tydelig at dette ikke var helt forståelig for henne. Men hun holdt seg for god til å spørre hvordan jeg fikk til dette. Det er her det forundrer meg at en lege ikke synes det er interessant og gøy når en pasient har svært gode resultater. I stedet fikk jeg slengt i en småfrekk tone "du spiser vel?" og med påfølgende lovnader om at dette var kun en forbigående fase, og at jeg snart måtte benytte insulin. 

Det kan godt være at det blir tilfelle en gang i fremtiden, og jeg er selvsagt takknemlig for at insulin er tilgjengelig. Uten det hadde jeg jo verken hatt faren min eller eldste sønnen min i live. Men enn så lenge trives jeg med å klare meg uten, og egenproduksjonen av insulin øker for hver gang jeg tar blodprøver. 

Etter et absurd forsøk på å få meg til å starte med statiner (kolesterolsenkende medisiner) med mitt perfekte kolesterol ,men "for å forebygge" så kjente jeg at det var på tide å komme seg ut i sola. Der traff hun på feil person. Så vi ble enig om å være uenig, og hun sa at jeg ville få innkalling til ny time etter sommerferien. Jeg gikk ut med et stort smil og ønsket god sommer. Månedene har gått, og nå godt ut i april så har jeg fortsatt ikke hørt noe mer fra sykehuset.