Min reise med diabetes type1

Velkommen til min historie. Her deler jeg min personlige reise med diabetes type 1, og hvordan jeg lever et godt liv med lavkarbo kosthold uten insulin. 

 

OBS! Jeg anbefaler ingen med diabetes type 1 å avslutte bruk av insulin uten oppfølging av lege med god erfaring med dette.

Jeg har gjort dette i samråd med dr Erik Hexeberg som har mye erfaring med diabetes pasienter, og jeg benytter også CGM sensor som lar meg følge med på blodsukkeret til enhver tid.

Min intensjon er kun å dele mine erfaringer.

 

Min eldste sønn fikk påvist diabetes type 1 da han kun var 14 måneder gammel. Nå er han snart 22 år. Jeg kan derfor påstå at jeg som hans nærmeste pårørende, og den som har stått for hans behandling og oppfølging frem til han ble stor nok til å overta ansvaret selv, har svært god kjennskap til, og erfaring med diabetes type 1. I tillegg fikk faren min samme diagnose da jeg var liten, så jeg har gjennom stort sett hele livet sett hvordan diabetes type 1 påvirker livene både til personen selv, men også de rundt.

 

Dagen for diagnosen. Påfallende eller tilfeldig?

Beslutningen var tatt for en liten stund siden om å legge ned klinikken jeg hadde drevet i over 8 år. Nå var også tidspunktet bestemt. Denne morgenen før jobb satte jeg meg ned og sendte av gårde oppsigelse på leie av lokalet, betalingssystemer og bookingsystem. Samt det jeg gruet meg mest til, å publisere nyheten for alle mine kjære klienter som jeg visste hadde svært god nytte av behandlingen jeg tilbød i form av bedre helse. Men tiden var kommet for å ta hensyn til min egen helse også. Lettelsen var stor over avgjørelsen, og jeg var i mitt livs beste form.

Likevel hadde jeg kjent på symptomene i form av tørste og hyppig vannlating en god stund, og hadde skjønt noen uker, kanskje til og med et par måneder, hva som var på gang. Samtidig så passet det liksom aldri å finne tid til å få bekreftelsen, det var så veldig mye jobbing! 

Men denne ettermiddagen, etter en lang dag på jobb, skulle jeg treffe sønnen min som har hatt diabetes type 1 siden han var ett år. Jeg ba han ta med blodsukker måleapparatet sitt så jeg kunne få mine mistanker bekreftet. Ikke overraskende var blodsukkeret for høyt til å kunne måles. Jeg husker at jeg fikk en liten lettelse over at det ikke var noe mer alvorlig. Så kom gleden. Jeg er klar over at det virker absurd, men jeg fikk en sterk følelse av at dette er det en mening med, som det vil komme mye positivt ut av. Og litt påfallende at dette skjedde samme dag som jeg offisielt valgte å legge ned klinikken og tenke mer på egen helse.

 

I motsetning til meg så ble min sønn lettere sjokkert over resultatet, og insisterte på at jeg måtte komme meg til sykehuset umiddelbart. Siden jeg var alene med de to mindre barna frem til dagen etter, så var min plan å vente til da. Jeg hadde jo hatt det i mange uker allerede, og formen var på topp, så en dag fra eller til ville vel ikke spille noen rolle...

Her var vi sterkt uenige, og like sta begge to. Så det endte med at min sønn ringte 113, og jeg ble hentet med ambulanse.

Inn med blålys

Lettere oppgitt over min sønns stahet, og i den oppfatning av at dette i høy grad var sløsing med ressurser, så måtte jeg nå le når det troppet opp tre staute mannfolk for å hente meg. Tenkte vel de måtte stille mannsterke, men jeg ble frivillig med. Det er alltid gøy å oppleve noe nytt, og jeg hadde aldri kjørt ambulanse før. Så dette så jeg på som en ny opplevelse, og hadde en veldig hyggelig tur med disse artige karene. Jeg var jo heldig som var frisk når jeg fikk denne opplevelsen, de fleste er vel gjerne ikke det. 

 

Når dette er sagt så er jeg i ettertid veldig takknemlig både for sønnen min sin stahet, og hjelpa av ambulansegutta. Selv om jeg følte meg i topp form så var det jo en grunn til at dem kom.

 

  • Akuttmottaket med ketoacidose (syreforgiftning)

 

Her ble blodsukkeret målt til 35, og begynnende ketoacidose som faktisk kan være en livstruende alvorlig tilstand. Formen var på topp tross denne tilstanden, noe som overrasket de ansatte stort. De hadde aldri opplevd en pasient med disse verdiene som ikke var i dårlig forfatning. 

Resten av ettermiddagen og kvelden bød på flere nye opplevelser. Å få erfare fra innsiden som en pasient hvordan et sykehus og avdelinger fungerer var veldig interessant!

Videre fra akuttmottaket gikk ferden til medisinsk overvåkning. Her var de åpenbart ikke vant til at pasientene kom ruslende inn, så det ble en liten opplevelse for de som jobbet denne kvelden også. 

Kroppen var såpass dehydrert og blodsukkeret såpass høyt at jeg måtte bli over natta for å kunne justere det ned i riktig tempo. 

Jeg vil også her påpeke at jeg er svært takknemlig for hjelpen jeg fikk med å få ned blodsukkeret og bli væsket opp igjen. Sykepleierne er helt fenomenale og de gjør en uvurderlig jobb!

Alternativet jeg valgte

"Du har fått en alvorlig kronisk sykdom som gjør at du slutter å produsere egen insulin, og du må derfor tilføre kroppen insulin resten av livet" Dette var beskjeden og det alternativet jeg fikk på sykehuset. Altså som en fasit med to streker under svaret. Det var ikke rom for spørsmål om lavkarbo. Dette ble raskt avfeid med beskjed om å spise karbohydrater og regulere med insulin. Det ble fremstilt som verdens enkleste løsning. Med min erfaring med både sønnen min, og også faren min, kan jeg med hånda på hjertet si at det er ikke så lett som det skulle virke som. 

Så jeg valgte her å takke pent for meg og all god hjelp, og dro hjem. På veien kjøpte jeg med meg dr. Erik Hexeberg sin bok "Nytt blikk på diabetes". Boken beskriver flere pasienter med diabetes type 1 som lever godt uten insulin. Jeg kontaktet Hexebergklinikken og fikk en time hos Dr. Erik Hexeberg, som bekreftet at jeg også kunne leve uten insulin med riktig kosthold. Det var DETTE alternativet jeg ville ha!

"Det er mange måter å leve på, og alle bør få ta et informert valg om hvordan de ønsker å leve sitt liv."

Frisk naturlig - mitt gode liv med diabetes type 1 uten insulin